Krusedullfilosofien

I boka beskrives filosofien med lettfattelige ord og grafiske illustrasjoner. Her kommer plutselig en dag (venter bare på oppholdsvær å gjøre opptak i...:) en filmatisk dramatisering med forfatteren sjøl i hovedrollen.

Et utdrag fra åpningskapitlet Prolog gir også en antydning om hva krusedullfilosofien kan bety:

 

. . . . . . Men det viktigste nå er krusedullen.

Krusedullen. Prikkens konsekvens. Handlingen. Hva vi faktisk kan svinge i gang fra dette beskjedne, innholdsløse punktet. Krusedullen – den som i mitt språk er symbolet på fantasien, på leken, på det foreløpig uforklarlige, det uferdige, det u-uttenkte. Tegnet på at noen har satt i gang, impulsivt og usikkert, eller bevisst og kunnskapsrikt. Tegnet på at man har kommet seg opp av stolen, ut i rommet, inn på banen. Noen, én person, viser vei, og det er opp til oss andre som står, sitter, ligger og velter rundt omkring å hive seg med. Heie, klappe, oppmuntre, forfølge, forbedre, forandre – stille spørsmål, heller enn å sitte stille, våkne av liv og leven, heller enn å sove i timen.

Skjønner??

Nå har jeg introdusert krusedullens idé. Senere kommer krusedullfilosofien versjon 1.0. Den som skal kunne utvikles – vikles ut, ja! – i all evighet. Den du selv, - ja, selv du!, kan gjøre til din helt personlige. Du som begynte som en prikk og ble til noe for deg selv.

Derfor er det deg denne boka handler om. Ikke kloden. Ikke Norge. Ikke naboen. Ikke meg.

Bare om deg. Fordi du – og jeg, og alle vi andre oppegående har et ansvar for de minste, alt og alle på kloden uten stemmerett. Det er for etterkommerne jeg skriver denne boka. For vesle Hedda og alle hennes søstre og brødre verden over.

Gandhi sa det klart og klokt; Bli selv den forandringen du ønsker å se i verden. Da oppnår vi det som bør være det egentlige mål: å forandre for andre.

Tider har henrullet.

Tider er kommet.