Hvor jeg skal

Nye tider krever nytt utstyr. Nye råstoffer. Nye veivalg. Rette streker erstattes av organiske linjer. Vi hartilgang på de naturligste verktøy. Det er en fryd :) You know.

Jeg skal ikke lenger redde et Næroset eller bli en ny figur.
Jeg  skal heller ikke redde Jorda.           

            Men vil du sitte på med meg så vil det bære framover.
Framover – og svinge av mot Begynnelsen.
            Vi skal ikke lenger farte videre langs veien mot Fortsettelsen.
            Og ingen vei fører til Bake.


Vi skal tenke på en annen måte. Det kjente mantra ”alle muligheter” skal vendes til seks ord på S. ….. Smak på dem. 

            Stanse.   Sanse.   Slippe.   Slutte.   Skifte.   Snu.

Her er du ved Begynnelsen.
En restart på vei mot et nytt liv. Et nytt sted. En ny tilstand.
På vei inn i Den fornybare framtida.
For nye tankesett. For nye handlinger. For nye utsikter.

Hyggelig hvis du vil være med. Vi skal sørge for å ha det moro og givende underveis.

I boka mi, Tider er kommet (2011),  ender det nest siste kapitlet – Summa Summarum – sa jeg det slik:

Ved Veis ende står Tider stille og venter. Jeg har bestemt meg og vet hva jeg har å gjøre. Skiltet som peker videre mot vest, Fortsettelsen, angir avstanden 1. Veien holder seg like bred, men svarte hull, sprekker og slitte spor ser ut til å forverre seg framover. Ganske fort smalner den inn, og ikke langt borte forsvinner den i en skarp sving til høyre. Det andre skiltet har nok også stått ei stund, men er allikevel friskere i fargene der det optimistisk peker sørover, mot Begynnelsen, 10. Veien er betydelig smalere og er uframkommelig for de feiteste farkostene.

Tider aner nok en uro hos meg da jeg ser at veien ganske raskt går inn i en lang og bratt bakke, og smiler mykt da våre blikk møtes. – Jeg har ventet deg, sier hun og trykker hånda mi – og du visste du ville finne meg her ved Veis Ende. Jeg nikker. – Begynnelsen er kanskje lenger unna enn du trodde. De fleste skremmes av avstanden og den innskrenkede, ukjente og helt nye veien. Men vit at skiltet mot Fortsettelsen er et bedrag. Når du har kjørt 1 kommer et nytt skilt. Fortsettelsen 2, står det. Så etter 2 nye, langs stadig dårligere vei og snart uten snuplasser, kommer et nytt: Fortsettelsen 3. Og så videre.

Jeg grøsser med tanke på alle som er på vei dit, men ikke vet hva de går til. Men nå som Tider endelig er kommet til Veis ende, gir det meg tro på at flere vil forstå at det egentlig finnes bare ett alternativ. Det nytter ikke å stenge en vei. Det må åpnes for en ny erkjennelse. 

– Du må gå nå, sier hun. – Tider er kommet for å bli.

 Jeg smiler, gir henne et kort nikk og tenker for meg selv idet jeg lettet skritter innover mosekledd skogssti, forbi eiketrærne i dalbunnen og ser blå himmel fylle horisonten der bakken ender i en ny verden.

- Tida er inne. Intet håp er ute.