InnoBygdInnobygd 2008


Ann-Elin Lium

 Ann-Elin Lium er fra den lille bygda Espa ved Mjøsa. Her vokste jeg opp med skogen i ryggen, høy himmel over hode og Mjøsa som blikkfang. Bestemorhjemmet lå bare meter unna eget barndomshjem og skolen litt lenger ned i bygda hadde kultur- og teaterinteresserte lærere. Gode og levedyktige spirer ble sådd i et jentehjerte.

Oppveksten i ei lita bygd bød på trygghet og et mangfold av små og store gleder men også en nysgjerrighet på hva som fantes andre steder. Jeg gjorde meg raskt ferdig med utdanninga, i første omgang, og yrkeserfaringa ble mangfoldig og vitner om ei dame som var på let.
Jeg startet på et kontor foran en skrivemaskin, tok turen innom reiseliv og hotell og endte opp på Hamar Lærerhøgskole. Her holdt jeg meg i ro i hele tre år. Det å være sammen med barn og unge var givende. Så startet reisa fra skole til skole. Jeg var fortsatt på let. Det ble ei brosjyre på ei oppslagstavle som skulle vise veien ut i verden;

En dag på slutten av 90-tallet, like etter en norsktime i en 9. klasse, ble jeg stående med ei lita fargerik brosjyre i hendene. Brosjyra ble starten på et tre måneders opphold i England med historiefortelling som tema. Med hånda på hjerte kan jeg si at disse tre månedene er noe av det viktigste og riktigste jeg har vært med på. Jeg lyttet til fortellinger og jeg fortalte, tre måneder i strekk. Det var magiske ting som skjedde og jeg fikk oppleve at fantasien og evnen til å forestille seg er noe av det viktigste vi har.  

Det å kunne formidle de gode historiene handler om å kommunisere med mennesker, så da jeg kom hjem til Norge visste jeg at dette med muntlig fortelling var noe jeg skulle bruke tiden min på. Jeg opprettet mitt eget firma og så fortsatte jeg det arbeidet som ei bestemor og noen lærere nok hadde sådd spiren til for så mange år siden.
I dag bruker jeg den gamle muntlige forteller-tradisjonen i mitt møte med barn, unge og voksne og har opparbeidet meg lang og bred erfaring som forteller. Jeg har sittet under et mangotre i landsbyen Mabayo i Sierra Leone og fortalt og jeg har vært på Svalbard med mine fortellinger. Jeg har inspirert en fjellstue-eier inne på Finnmarksvidda til å bruke sine egne fortellinger i møte med gjestene og forsikret mer enn en barnehageansatt om at hvis ikke han/hun forteller sine historier vil de gå tapt, fordi ingen andre kan fortelle akkurat som deg.
 
Jeg har fortsatt med å fortelle vertskap og bygdebeboere i vårt landstrakte land at den muntlige fortellinga kan brukes i alle sammenhenger hvor mennesker samles for å få en god og inspirerende opplevelse. Den gode fortellinga får lytterne til å senke skuldrene og åpne hjertet...
Den fremkaller smil, latter, gjenkjennende små nikk og følelsen av å oppleve noe i fellesskap.
Alle steder, små som store, har fortellinger som bør formidles. Det kan være fortellinger fra eldre tider som kan hjelpe oss å se at vi er en del av en sammenheng og har et ansvar, det kan være fortellinger som skal skapes her og nå og handler om det vi er midt oppe i eller det kan være selve framtidsfortellinga for bedriften eller for bygda.

De gode fortellingene skal letes opp og tas i bruk fordi de skaper tilhørighet, glede, glød og begeistring.

Jeg har tro på folk og folks fortellinger og tro kan flytte fjell...
Dessuten vet jeg at vi trenger
FANTASI for å kunne oppdage og ta på alvor de muligheter som blir gitt oss.
GALSKAP OG MOT for å tørre å si ja til mulighetene og for å skjønne at det er nå det gjelder.
HUMOR for å kunne le sammen. Den gode latteren åpner dører og viser vei.

Alt i god Espen Askeladd stil.